Bakkeintervaller i BRATT motbakke!

I dag, fredag 28., (etter en litt bedre natt enn de forrige, fordi vi i går forlot havna som gjorde oss nesten helt sprø, og la oss på anker, etter at jeg fortalte havnevakta at de hadde glemt å fortelle oss at det var tivoli og nattklubb hele natta og at det støynivået kunne få enhver til å klikke, og han skalv i nederleppa, ja så la vi oss på anker foran den store stranda) la vi avgårde på intervalltrening med godt mot. Vi dro på med 25 min oppvarming, og da viste deg seg at vi var foran en bakke som så ypperlig ut. Vi har ikke så mange religioner på skuta, men vi tror på at hver gang vi legger ut på løpetur, så finner vi en bra rute, dette har stemt alle ganger minus litt forrige økt. Så denne bakken måtte jo være perfekt. Erik la i vei oppover, og jeg etter, og jeg tenkte halvveis at jeg måtte spy. Det kunne jo være startproblemer, så vi tok en til. På toppen sa til og med Erik, hvis favorittintervaller er både korte og bratte, at denne bakken var så bratt at den bare ga syre og faenskap. Det var jeg hjertens enig i. Den var så bratt at de som skulle kjøre bil opp der, korset seg først. Tror jeg. Det var hvertfall ikke mulig å løpe nedover, man måtte smyge seg ned. Så da tok vi neste bakkeintervall i en bakke som var litt for kort, så da bestemte alle oppmøtte at de 16 intervallene skulle deles 50/50 mellom den snille bakken med den lille hunden som var like søt som Eriks niese, og helvetesbakken som kjentes som juling i beina. Dette ble en knalbra økt, tilsammen 90 minutter og humøret nådde nesten 100%!